Under krigen var det lav vekst i pinsebevegelsen. Tyskerne likte ingen former for samlinger og beslagla mange av bevegelsens lokaler, i tillegg til at de påla mange evangelister totalt reiseforbud. Etter et krigen var over, opplevde man heller ikke den store vekkelsen lenger. Materialismen begynte å gjøre seg gjeldende. Materiell vekst og oppbyggingen av landet kom i fokus, og det ble vanskeligere å få folk til å samles i Guds hus. Men til tross for dette brøt det ut flere vekkelser på 50-tallet. Disse gikk mer i dybden og sentrerte seg mot den personlige kristnes tilstand. Det ble lagt vekt på personlig innvielse, bønn og faste. Denne vekkelsen har gjerne blitt kalt for "sønderknuselsesvekkelsen"
For øvrig var det en jevn vekst på mange plan. En rekke nye forkynnere sto fram og misjonen hadde sterkt vekst mange steder. Det var i denne tidsperiode at pinsebevegelsen fikk sitt stevnested, Hedmarktoppen ved Hamar, der det første sommerstevnet på egen stevnegrunn ble arrangert I 1954. I 1954 - etter 50 års pinsevekkelse i landet - viste en landsoversikt at det var 26 474 pinsevenner i Norge, fordelt på 249 pinsemenigheter. Det var det store bokverket "Fram til urkristendommen", redigert av Martin Ski, som kunne dokumentere dette. Oversikten viste at de fem største pinsefylkene var Oslo (5277 pinsevenner), Telemark (3093), Østfold (2233), Buskerud (2058) og Akershus (1812). De fem største menighetene var Filadelfia, Oslo (2500 medlemmer), Salem, Oslo (1200), Tabernaklet, Bergen (1160), Betel, Trondheim (716) og Evangeliesalen, Oslo (650).